The city - with it's noisy streets, buildings, cars and neon lights, provides the major metaphor in Mark Heard's latest album, Victim of the Age (Home Sweet Home R2107). His 1981 release, Stop the Dominoes, revolved around issues of alienation and the loss of individuality. Victims takes on an equally serious problem in the church today: isolationism.

Like Daniel Amos' Alarma, these nine songs confront the see-no-evil, hear-no-evil attitudes held by many present-day believers. Heard's word pictures are vivid and believable, from the "Faces In Cabs" (the anonymous souls Christ died to save) to the self-centered man portrayed in "Nothing is Bothering Me." With repeated listenings, larger themes seem to envelop all of the songs. One is of true compassion for the "masses out there." "Some Folks' World" presents a good view of this. (Remember, we're commanded not to judge unbelievers.) The other major theme would be best defined as re-establishing our primary call: to love with the love that is greater than any differences we possess. "Everybody Loves A Holy War" uses satire to make this point.

Musically, Victims rings with the street-smart bravado of groups like Bruce Springsteen's E Street Band, along with some slap-back vocal techniques similar to those used by John Lennon with producer Phil Spector. I'll be honest with you: the sounds on this album do a lot for me. Heard's music always has, but this one's the best yet. Mark is becoming the consummate recording artist, producing and arranging as well as handling all guitar parts (this would be enough), some background vocals, co-engineering, and the final mixdown. Victims of the Age is a careful, mature, incisive challenge to believers to come out of hiding and love a dying world.

Thom Granger ( CCM, November 1982 )

Når jeg sier at Mark Heard er en ubehøvlet kar tenker jeg ikke bare på skjeggstubbene i ansiktet på coveret. I tillegg til selve mannen har nemlig både sangen, musikken og tekstene noe av det upolerte, råe og ubehøvlete over seg. Ikke mye fin mann med etterbarberingsvann der i gården, nei, "The city life" slik Mark beskriver det er nemlig slik. Tekstene gir et virkelighetsbilde som favner tomhet, depresjon og angst. "The American dream" er en løgn sier Mark for selv om "The radio says I love you. The Streets say that's a lie" (Fra tittelkuttet "Victims of the age"). I det neste kuttet,"City life won't let up" får vi høre hvem han bl.a. tenker på, nemlig "those though guys on the bouleward. Cold steel knife talks for a cold steel heart". Egentlig kan disse tekstene (pluss litt av musikken) minne meg endel om Bruce Springsteen. Riktignok er ikke Mark så opptatt av raske bilder (heldigvis) som "the boss" men synet på gatelivet er omtrent det samme. Det vil si ... Mark nøyer seg ikke bare med å konstantere de beklagelige fakta. Han peker på en løsning. Han peker på Jesus. På "Nothing is bothering me" synger han f.eks. om hvordan "Jesus is knocking" men også hvordan mange ikke slipper han inn. Han kunne jo være en tyv som kom for å stjele syndene deres?

Plata sett under ett er for det meste politisk (hva er ikke det?), eller kanskje ordet samfunnsengasjert er bedre. Mark Heard er nemlig en kar som synger ut der svært mange andre velger å tie. F.eks. når det gjelder kommersialisering innen gospel. Men allikevel, budskapet om Jesus er der hele tiden.

Hva så med musikken på plata? Rett fram rock. En uhyre presis og "steady" trommeslager. En rytmegitarist som er minst like presis, og sist men ikke minst noen sugende gitarsoli fra Mark selv. Dette er ingrediensene i en rett som rett og slett er storbyROCK av beste merke. Noen raske låter, noen rolige, men drivet og "feelingen" er der hele tiden.

Olav Solvang ( Treff, nr 8 - 1982 )

Mark Heard - discografi / covere / tribute nettside